bakgrunn

Det begynte med et havari. Ikke det første, men det mest graverende, og det skjedde sent i livet. Jeg fikk behov for å forstå. Hva styrer mine valg og unnlatelser? Hvem er jeg, egentlig? Og hvorfor? Hvorfor noe som helst egentlig? Spørsmålene tok meg til eksistensfilosofien. Det ble starten på et nytt kapittel. For som Søren Kierkegaard sier:

“Livet leves kun forlengs, og forstås kun baklengs”.

Jeg har bred livserfaring og er nok en grubler av natur, så sett i retrospekt var eksistensfilosofiske studier et naturlig valg. De handler jo nettopp om livet og hvordan leve det. I praksis. Hva er viktig? Hva er riktig? For meg? Som individ og som del av et større fellesskap? Hvilke faktorer, bevisste og ubevisste, påvirker mine navigasjonsvalg? Og hva med bivrkningene, tilfeldighetene og mellomrommene? Alt det som 'bare skjer'? Store spørsmål, som ga mersmak, fordi de føyde seg inn i en livslang undring over alle former for menneskelig 'byggeaktivitet', – og sporene av den. Sagt på en annen måte: Jeg har alltid vært opptatt av menneskets forgjengelighet, og av hvordan vi hele tiden kjemper imot ved å forme, eller 'merke' våre omgivelser, – fysisk og mentalt, i håp om å skape en slags orden som gir mening. Og i alt dette: Hva er det som forbinder deg og meg? Hva består det limet av som holder oss sammen som menneskehet, på mikro- og makronivå? Frihet og gjensidig avhengighet. Hvordan får vi det til?

Dette har nok preget alt jeg har gjort, – også mitt tidligere liv som forfatter og fotograf.

Og ferdig blir man vel aldri, for enkle svar finnes ikke, men i eksistensfilosofiens litteratur fant jeg mange inspirerende samtalepartnere. Studiene ble derfor et dypdykk i livet selv, og så nærende at de etterlot meg med et akutt ønske om å dele fra dette havet av menneskelig erfaring som filosofi jo er. Derfor filosofisk praksis. Eller hands-on-filosofi, som jeg kaller det, og som jeg benytter meg av i gruppedialog, én-til-én-samtaler, og når jeg holder kurs.