top of page

Et forenklet bilde på hva en gruppedialog kan være:

Det finnes mange oppskrifter, men hvilken bruker vi her?

Hvis vi skal lage en rett som heter Godt lederskap:  Deltakerene legger ingredienser på bordet. Dette må med. Dette dette. Og så gjør vi flere forsøk, prøver ut de forskjellige ingrediensene, og etterhvert klarer vi kanskje å destillere, komme frem til en eller annen form for enighet om noen ingredienser som bare MÅ til for at vi skal kunne snakke om godt lederskap. Også noen ingredienser som bare MÅ ut, fordi de setter en guffen smak på det gode lederskapet. I tillegg har vi kanskje noen høyst personlige ingredienser som vi ikke gir slipp på, men som kanskje ikke skal stå i grunnoppskriften

(noen sverger for eksempel til karry i den hvite sausen, mens andre foretrekker muskat, mens noen vil ha den ren)

Sokratisk dialog kort fortalt:

Utgangspunktet for sokratisk dialog er et enkelt spørsmål, for eks: Hva er et godt liv? Hva er godt lederskap? Hva er et godt arbeidsmiljø? Hva er tilhørighet? Spørsmålet knyttes opp mot deltakernes konkrete historier, i form av opplevelser og erfaringer fra egen hverdag. Vi tar utgangspunkt i disse for å unngå abstrakte diskusjoner på generelt grunnlag. Og så, på et senere tidspunkt i prosessen, beveger vi oss fra det konkrete til det mer allmene. Det ligger i dialogens natur at det er like viktig å lytte som å snakke selv, og deltakerene i slike grupper formidler ofte i etterkant at de de har fått en større helhetsforståelse av hva for eksempel et godt arbeidsmiljø kan innebære.

David Bohm (1917-1992) var amerikansk/britisk fysiker og filosof. Han skrev en rekke bøker om kvantefysikkens tolkning og Albert Einstein uttalte at hvis det var noen som kunne få kvantefysikken til å gi mening ut over å blott fungere matematisk, så måtte det være nettopp David Bohm. Han var opptatt av sammenheng, og hadde et holistisk syn på det hele, fra det menneskelige til universet og ned på kvantenivå. Antireduksjonist. og skrev og foreleste også masse om dialog. en bok: Om dialog. 

 

 

Og han snakker om denne ekstra dimensjonen som kan oppstå når mange mennesker som ikke kjenner hverandre får muligheten til å snakke med hverandre over tid. Gruppedialog. Vi har ikke all verdens tid, men vi skal være her, sammen fra nå og til onsdag. Så dette jeg sier nå er bare som et slags innspill til dialog: Noe vi kan legge oss på minne.

 

Vi lytter til den andre i dialogen, men det er ikke alltid vi lytter ‘riktig’, dvs. vi oppfatter ikke det som blir sagt akkurat slik avsenderen mente det.

Det kan forårsake at den som sier noe blir litt oppkjasa «nei, det var ikke sånn jeg mente det! Hør nå, jeg sier det en gang  til.» Men det er ikke så farlig, sier Bohm. Det er til og med bra! Det viktigste i dialogen! (så hvis det skjer er det bare å slappe av.)

 

for, sier Bohm, det er nettopp denne misoppfatningen av ord og mening som kommer til uttrykk i gruppedialogen som kan lede til en ny betydning som skapes der og da. Det handler ikke om korrekt overlevering fra meg eller deg, ei heller korrekt mottak, fordøyelse og refleksjon. Det er misoppfatningene, de små eller store skjevheten i mellomrommene der alt er i flyt, som skaper brudd, eller revner, i det kollektive meningsgrunnlaget vi ubevisst alltid befinner oss i og streber etter å holde tak i. Bohm kaller dette for ‘flyt av mening’ i dialogen, og det er i denne flyten at vi kommer nærmere og får muligheten til å pirke ved/ta hull på vår ubevisste måte å tenke på, den vi ikke egentlig er klar over, men som ligger der som en kollektiv pool av ‘selvsagt’ mening, innarbeidet igjennom hele vår sivilisasjons historie. I en debatt eller diskusjon er det selvfølgelig viktig at det man sier oppfattes slik man har sagt det, men altså ikke i gruppedialog, i følge Bohm. Og han mener at det kun er igjennom åpen dialog i grupper at vi har mulighet til å nå disse viktige understrømmene, eller det felles meningsinnholdet vi ikke er oppmerksomme på. Han kaller det sivilisasjonens tause røst… Mentalitet? Og det er hit vi må om vi ønsker virkelig forandring, – i oss selv, i samfunnet. 

 

Bohm sier at denne typen dynamikk kun skje i grupper på femten eller flere, som Bohm definerer som mikrokulturer (en mikroutgave av et samfunn bestående av et mangfold av meninger og verdisystemer) og det handler om deltakelse (deltakende bevissthet), om å møtes ansikt til ansikt i den kollektive tanken.  

Bohm ser tanken som et medfødt begrenset medium som dannes og holdes i live, - ikke på det individuelle, men på det kollektive plan, og på dette grunnlaget mener han at det er gruppedialog som må til for å utforske tankene våre. 

Vår indre dualitet når det kommer til tenkningens vesen (ref: Arendt) er altså avhengig av kollektivet/gruppen, for uten den, ingen tanker i det hele tatt. 

 

Det er i denne sammenhengen at Bohm snakker om ‘upersonlig vennskap’ (21) som han mener er nødvendig for å kunne nå ned på det dypet som skal til for at forandring skal kunne skje, for i det upersonlige vennskapet finnes ingen bindinger, ingen krav eller forventninger (som oppstår mellom venner og familie) Vi er her sammen, nå, vi kjenner hverandre ikke. Men vi ønsker noe felles, ved å komme hit, 

Så da handler resten om tillit og åpenhet i en form for gjensidig avhengighet som gjør det mulig å utforske felles tankegods. 

bottom of page